Hopp til innholdet

Aposteldagen/6. søndag i treenighetstiden (II)

    Tekstrekke II

    Jer 1,4–10

    4 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 5 Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene. 6 Men jeg sa: Å, Herre Herre! Se, jeg forstår meg ikke på å tale, for jeg er ung. 7 Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale. 8 Frykt ikke for dem, for jeg er med deg og vil redde deg, sier Herren. 9 Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. 10 Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.

    Apg 20,17–32 (Apg 20,24–32)

    17 Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste. 18 Da de var kommet, sa han til dem: Dere vet hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dagen jeg kom til Asia. 19 Jeg tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser som kom over meg ved jødenes onde planer. 20 Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. 21 Jeg vitnet både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. 22 Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. 23 Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. 24 Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. 25 Og se, nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. 26 Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. 27 For jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. 28 Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. 29 Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. 30 Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. 31 Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. 32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.

    Matt 16,13–20

    13 Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? 14 De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. 15 Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? 16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. 17 Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. 18 Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. 20 Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.

    13 Ἐλθὼν δὲ ὁ Ἰησοῦς εἰς τὰ μέρη Καισαρείας τῆς Φιλίππου ἠρώτα τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ, λέγων, Τίνα μεN λέγουσιν οἱ ἄνθρωποι εἶναι, τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου; 14 Οἱ δὲ εἶπον,N Οἱ μὲν Ἰωάννην τὸν βαπτιστήν· ἄλλοι δὲ Ἠλίαν· ἕτεροι δὲ Ἰερεμίαν, ἢ ἕνα τῶν προφητῶν. 15 Λέγει αὐτοῖς, Ὑμεῖς δὲ τίνα με λέγετε εἶναι; 16 Ἀποκριθεὶς δὲ Σίμων Πέτρος εἶπεν, Σὺ εἶ ὁ χριστός, ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ τοῦ ζῶντος. 17 ΚαὶN ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Μακάριος εἶ, Σίμων Βαριωνᾶ, ὅτι σὰρξ καὶ αἷμα οὐκ ἀπεκάλυψέν σοι, ἀλλʼ ὁ πατήρ μου ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς. 18 Κἀγὼ δέ σοι λέγω, ὅτι σὺ εἶ Πέτρος, καὶ ἐπὶ ταύτῃ τῇ πέτρᾳ οἰκοδομήσω μου τὴν ἐκκλησίαν, καὶ πύλαι ᾍδου οὐ κατισχύσουσιν αὐτῆς. 19 ΚαὶN δώσω σοὶ τὰς κλεῖςN τῆς βασιλείας τῶν οὐρανῶν· καὶ ὃ ἐὰν δήσῃς ἐπὶ τῆς γῆς, ἔσται δεδεμένον ἐν τοῖς οὐρανοῖς· καὶ ὃ ἐὰν λύσῃς ἐπὶ τῆς γῆς, ἔσται λελυμένον ἐν τοῖς οὐρανοῖς. 20 Τότε διεστείλατο τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦN ἵνα μηδενὶ εἴπωσιν ὅτι αὐτός ἐστιν ἸησοῦςN ὁ χριστός.
    NVariant with NA/UBS: με ♦ – NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: Καὶ ἀποκριθεὶς ♦ Ἀποκριθεὶς δὲ NVariant with NA/UBS: Καὶ δώσω ♦ Δώσω NVariant with NA/UBS: κλεῖς ♦ κλεῖδας NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Peters bekjennelse (16,13–20)

    Jesus har igjen dratt bort, utenfor landets grenser, til traktene ved Cesarea Filippi. Det var den nybygde hovedstaden i det lille riket som Herodes Fillippus arvet etter sin far. Der er Mesteren alene med sine disipler, og han stiller dem et spørsmål som han aldri tidligere har stilt dem direkte. Først stiller han det helt uforpliktende, uten å be om en personlig bekjennelse. Hvem sier folk at han er? Det kommer en rekke svar. Folk tror – som kongen selv – at Døperen har stått opp fra de døde. Eller at han er en av profetene som er kommet tilbake. Kanskje Elias? Eller Jeremia? De tre gjetningene kunne ha noe for seg. Man kjente igjen Døperens veldige botsprekener. Man visste at Elias skulle komme som en forløper for  Messias. Og Jeremia hadde jo blitt forkastet av Israels ledere. Alt stemte. Men det var tydelig at de nølte med å si: han er Messias. Hadde folk trodd det, ville hele Galilea stått i brann. Bildet stemte ikke med det de hadde ventet seg.

                Jesus lar disiplene komme med sine bidrag til diskusjonen, og så vender han spørsmålet mot dem selv: ’Og dere, hvem sier dere at jeg er?’ Det er bare en av dem som svarer på det spørsmålet. Det er han som gang på gang har fremstått som leder og talsmann for de tolv. Han sier: ’Du er Messias’. I den greske teksten står det: ’Du er Kristus’. Det er oversettelsen av det hebraiske Messias, som betyr ”salvet” – til konge. Det ligger noe uhørt i det ordet, som rommer troen på at Gud i tidens fylde skulle sende en kongenes konge, en hersker uten sidestykke i historien, en grunnlegger av det rike som skulle være Guds eget. Og Peter legger følgende til sin bekjennelse: ’den levende Guds Sønn’.

                For oss som lever i en verden der den bekjennelsen har lydt rundt i to tusen år, er det vanskelig å forstå hvor uhørt den var da den ble uttalt for første gang. For dette var første gang den kom som svar på Jesu direkte spørsmål. Tidligere hadde den lydt som en gledens røst fra himmelen eller som et fortvilet rop fra demonene. Den hadde ligget halvveis uttalt i forundrede menneskers spørsmål eller i disiplenes spontane utrop en natt på sjøen (slik Matteus skildret den), utrop som må ha blitt blandet med ytterligere forundring og forvirring (slik det fremstilles hos Markus). Men her var det tale om en bekjennelse, avlagt som svar på Mesterens spørsmål.

                Så følger Jesu svar, som bare er bevart hos Matteus. Det vitner om en dyp glede – en forståelig glede. Den tro Peter bekjente, innebar nettopp den tro på Messias som gikk på tvers av folkets forventninger. Peter hadde forstått at dette var Guds store inngripen, det som han hadde forberedt sitt folk på i tusen år.

                Det som Peter bekjente at Jesus var, gjengis av evangelistene med ulike ord: ’Messias’, ’Guds Messias’, ’Guds Hellige’, ’den levende Guds Sønn’. Teoretikere som elsker å undersøke begrepene, har gjort mange forsøk på å definere ulikheten mellom slike uttrykk. De har også undersøkt om det finnes en utviklingslinje mellom dem. I virkeligheten får vi et levende og troverdig bilde av det inntrykk Jesus gjorde på disiplene. Det vitner om en overveldende og avgjørende opplevelse i deres liv. Det var ikke lett å umiddelbart beskrive opplevelsen med ord. Disiplene var ikke filosofer og teoretikere. De var levende mennesker som umiddelbart opplevde virkeligheten. Og alle disse ordene vitner om Jesu virkelighet. De sier enstemmig: I denne Jesus lever Gud selv. Her taler Gud. Her virker Gud. Her er Gud midt iblant oss.

                Det kommer godt til uttrykk i Peters ord: ’Du er … den levende Guds Sønn’. Den levende Gud betegner nettopp det som skiller Guds vesen fra alle filosofiske og allmennreligiøse gudsforestillinger. Gud er ingen høyeste idé og heller ikke en allmenn åpenbaring av en guddomsmakt i naturen eller samvittigheten. Gud griper inn i historien. Han handler og taler slik at det synes og høres, gjennom redskap som han har utvalgt. Og hans store, avgjørende inngripen i historien er Jesus Kristus.

                Det er et Guds verk at Peter har forstått dette, sier Jesus. ”Kjøtt og blod” (som betyr et menneske) kan ikke fatte det på egenhånd. Jesus har allerede sagt at ’ingen kjenner Sønnen uten Faderen’ (11,27). Og nå er den hemmeligheten blitt åpenbart for Peter. Han har sett, hørt og tatt imot, og så har Gud skapt troen i hans hjerte. Det er noe allmenngyldig i dette: slik går det til når man kommer til tro.

                Og nå kommer en merkelig fortsettelse. Peter har avlagt sin bekjennelse. Han har sagt hvem Jesus er. Nå har Jesus noe å si om hvem Peter er. Her er Peter, klippen. Her merker man tydelig at Jesus snakker arameisk og at hans ord – besværlig – er gjengitt på gresk. På arameisk heter klippe kefa, og det tilsvarer det greske petros og petra. Begge ordene betyr klippe. Den første formen brukes her som navn på Peter, den andre som en betegnelse på klippen. Men på arameisk brukes ett og samme ord.

                Jesus sier altså at Peter er en klippe, og at på den klippen skal han bygge sin kirke. Det gamle templet, midtpunktet for Guds folk Israel, ble bygget på sin klippe i Jerusalem. Nå skulle et nytt tempel og et nytt gudsfolk vokse opp på denne klippen. Men hvem er denne klippen?

                Jesus sier at det er Peter. Men han er det ikke som menneske, ikke som karakter eller personlighet. Men han er det som embetsmann, en apostel. Embetet hører fra begynnelsen av uoppløselig sammen med Ordet. Før Jesus hadde begynt å tale, hadde han allerede kalt de første disiplene, de som skulle bli hans apostler. Paulus har forstått Jesus rett når han spør hvordan de kan forkynne uten at de blir utsendt (Rom 10,15). Eller når han sier at kirken er bygget opp på apostlenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus selv (Ef 2,20). At Kristus er hjørnesteinen, betyr at alt hviler på ham. Derfor er den rette Kristusbekjennelse – den som Peter hadde avlagt – det som gjør klippen til klippe. Uten den faller den sammen. Men der Kristusbekjennelsen finnes, der er klippen evig og uforgjengelig. ”Dødsrikets porter” er et bibelsk uttrykk for dødens makt. Dødsriket åpner sine porter og tar imot oss, men ingen kan åpne de portene utenom Jesus. Og her kommer tillegget: Jesus og hans kirke. Den kirken  Jesus bygger er like evig som han selv. Døden har ingen makt over den som tar sin tilflukt til det templet.

                Deretter følger et merkelig tillegg. Peter får nøklene til himmelriket. Det betyr: til Guds rike, det rike som allerede nå skal ta form på jorden i Kristi kirke. Peter får fullmakt til å binde og løse. Å binde og å løse kunne for rabbinerne også bety å forby og å tillate, å si at en sak var ulovlig eller lovlig. Men lengre fremme bruker Jesus samme uttrykk om å tilgi synder eller å binde noen slik at hans synd blir tilbake hos ham selv. Rimelig nok betyr ordet det samme her. Det er også en sammenheng mellom begge betydningene. Å gi forpliktende regler for rett og urett betyr også å kunne trekke grensen mellom tilgitt synd og ubotferdighet. I begge tilfeller gjelder det den fullmakt som ligger i talen om nøklene. De hører sammen med bildet av templet som skal bygges. Peter får makten til å åpne døren og stenge den, til å gi mennesker inngangstillatelse eller å stenge dem ute.

                Har Jesus virkelig gitt slik makt til et menneske (eller snarere, som vi lengre frem skal se, til de mennesker som han sendte ut med sitt ord)? Svaret er ja, men med et viktig forbehold. Fullmakten er bundet ved Kristusbekjennelsen, altså ved den fulle avhengighet av Kristus og av troskapen mot ham. Vi får umiddelbart et eksempel på dette.